Hvorfor glemmer det offisielle
Norge Jørgen Løvland?
Jørgen
Løvland var statsminister i Stockholm og tok de første tunge konfrontasjoner
med kong Oskar II om Konsulatloven og unionsoppløsningen den 27. mai. 1905. Han
som senere var statsminister i Norge, ble vår første utenriksminister, (kanskje
den mest sentral forhandler i Karlstad i flg. H. Koht), medlem av Nobelkomiteen
fra starten i 1897 og formann fra 1900 til sin død i 1924. Satt 14 år i
regjerning i disse avgjørende oppbygningsår for Norge. Medlem og leder av en rekke
sentrale utbygningskomiteer. En mann som av samtidens leksika fikk de beste uttalelser
– men som sakte men sikkert glir ut av oppslagsverkene. Mannen som mot slutten av livet
sa at han hadde sin kristendom fra Pontoppidan og hele sitt liv stod haugianerne nær i
flg. Oskar Handeland.
Hvorfor
er han glemt? Hvorfor bør han ikke glemmes?
Mannen om hvem
Bjørnstjerne Bjørnson omtalte hans historie slik til hans 60-års dag: ”Jeg vet ingen annen i vårt land som har maken
til livsferd” og blinket Løvland allerede i 1890årene som venstres
kommende leder.
Prof.
”Alexander Seippel skrev en gang at Lars Holst (f. 1848) (kjent politiker og redaktør
i B.T. og Dbl.) i en samtale hadde fortalt at han ”heldt Lauvland for den
største politikar vi hadde havt her i landet, større jamvel enn Johan Sverdrup.
Forstod eg Lars Holst rett, so meinte han at den som hadde staka upp rette
vegen i unions-politikken – den vegen som til slutt førde til maale – det var
fysst og fremst Jørun Lauvland.”
I boken ”Norges statsministere” (P.O.Borgen
Aschoug 1999) åpnes det med en rekke uttalelser om Jørgen Løvland. Tidligere
statsminister og statsråd i Stockholm i 1905 Hagerup Bull sa om Løvland: ”Hans
begavelse var så omfattende og hans personlighet så eiendommelig at det
visstnok vil vare lenge før man vil kunne se ham helt plastisk”. Altså fullt
anskuelig i bredden og i full dybde.
Høyesterettsjustitiarius
Einar Løchen uttalte: ”Han er det mest begavede menneske jeg
kjenner,-”. Stasminister Michelsen sa:
”Han var et av de rikest utstyrte mennesker som livet har bragt mig sammen
med - og statsminister Abraham Berg
betegnet han ”som den største og stauteste bondehøvding som dette landet har
alet etter sagatiden.”
Forfatteren sier at Løvland har gjort et
voldsomt inntrykk på sin samtid, men er i dag nærmest glemt.
Hvorfor
han er glemt kan man undre seg på – når Michelsen og Nansen – som for øvrig
reiste seg minnesmerker i institutter og var ateister, ikke er glemt. Løvland
så annerledes på livet. Løvland med sine røtter ned i haugianismen ville ikke
skrive memoarer på tross av oppfordringer. Han var imot det – det kunne fort
bli for personlig og ”jeg tror hans rettferdighetssans og beskjedenhet stod i
veien for det, sier hans svigerdatter Liv Løvland. . Men det var mer enn nok
grunner for å glemme han for han var: autodidakt altså en mann intet
universitet kunne skryte av, han var bondesønn fra bondelandet, talte og
kjempet for landsmålet og var en kristen. Endog Norges nyeste historie av Alnæs
har totalt uteglemt han. Bare en av faktorene var nok til å senke et glemselens
slør over hans store tjenester for land og folk. Plusser man så på med at han
er et solid antiunion symbol – så kan enhver tenke sitt i disse tider.
Hva man
skal kalle en slik historieskrivning kan vel bli noe i nærheten av hva en
kjenning fra Østlandet omtalte som ”historieforfalsking”. En kjent størrelse
fra UIO ringte meg og bestilte boka om ”Norges Frigjøring. Jørgen Løvland og
1905”. Han var alarmert av de store medias dekning av EU-saken gjennom
mange år – og den dekningen NRK nå hadde av 1905 – som han fant meget
mangelfull og skeiv.
Skal
Norge ha noen framtid må vi få fram den sanne historien som bygde det nittende
århundre fra biskop Erik Pontoppidan, Hans Nielsen Hauge, Ole Garbiel Ueland og
de mange høvdinger fram til Jørgen Løvland i 1905. De store nasjonsbyggere i
både samfunn og menighet. Hvis verdsligheten skal få skrive historien og
fremtiden vår – omdefinere oss til noe annet enn de røttene vi er runnet av –
da går det galt med nasjonen vår. Derfor er denne alternative boken ”Norge
Frigjøring” skrevet med vekt på disse grunnleggende utviklings-linjer. De som
vil noe annet sørger nok for at den andre historien kommer fram i de store
media, men du kan være med å spre de store og viktige sannheter som bygde
Norge, sannheter som må få lov å leve videre i vårt folk og misjonsfolk.